Scener fra et baksete

Selv om jeg snart er førti, hender det at jeg havner i baksetet. Svært likt den posisjonen jeg hadde fra 0-18 år. I dag var en slik dag. Dette kan observeres:

Jeg: (går ut av min egen bil som snart 40-åring, setter meg i baksetet på foreldrebilen og blir automatisk 10 år. Kjøringen starter. Jeg ser ut av vinduet.)
Mamma: (begynner på en lang og innviklet historie, med persongalleri som fra en russisk roman.)
Pappa (sterkt hørselshemmet: hører ingenting, kjører og ser rett fram.)
Jeg (med jevne mellomrom, falt ut av historien for lenge siden): sier du det?
Mamma (tar et avbrekk i historien og legger hånden på armen til pappa): det er 70 her.
Pappa: nei, det er 80
Mamma: nei, jeg så at det var 70
Pappa: så du det?
Mamma: ja, du kjører for fort. Det sto to skilt der
Pappa: hvorfor så ikke jeg dem da?
Mamma: du hører jo ikke
Pappa (senker farten uten videre kommentar)
Mamma (fortsetter historien, skyter plutselig inn et overraskende kontrollspørsmål)
Jeg: hva? Ja....jeg tror det
Mamma: pass på den bilen der. Han har stor fart
Pappa: ja, ja jeg ser
Jeg (roper alt jeg kan): Biltema er DEN veien pappa
Mamma (samtidig som jeg roper): vi skal inn der (peker motsatt vei)
Pappa (forvirret) Hva? Dit?
Jeg: Han vet vel hvor Biltema er, mamma
Mamma: nei, han vet ikke
Jeg: alle mannfolk vet vel hvor Biltema er?
Pappa: har Biltema flyttet?
Mamma (usikker) jeg trodde....
Jeg (roper): FORTSETT RETT FRAM PAPPA
Mamma: men...
Pappa: skulle ikke vi til Biltema?
Mamma: jo, men...
Pappa: hvorfor kjører vi her da?
Mamma: jeg skulle på Binders...?
Pappa: Binders har flyttet
Jeg: RETT FRAM
Mamma: åja. Her er jo Biltema
Pappa: ja, det var jo det jeg sa
Mamma: visste du det?
Pappa: selvfølgelig visste jeg det
Jeg: (prøver å skjule latterkrampen): du tror ikke han vet noe
Mamma: joda, jeg bare...
Pappa: du tror ikke jeg vet noe.

Senere, på en kafe:
Mamma: (i sluttfasen på en lang og innviklet historie)
Pappa (kommer til bordet og setter seg ned)
Jeg (hører ferdig historien, lener meg fram, roper) GIKK DET BRA MED BILEN PAPPA?
Pappa: nei, den blir ferdig først i morgen
Jeg: du fikk en lånebil?
Pappa: ja
Mamma: du husket vel å ta ut tingene mine?
Pappa: tingene?
Mamma: veska mi med nøklene til jobb ligger bak, tok du den?
Pappa (reiser seg fort): faen.
Mamma: nøklene! Og nå stenger de!
Pappa: (i hastverk) Faen! (Løper av gårde)
Pappa: (returnerer etter 10 minutter, setter seg på nytt)
Mamma: gikk det bra?
Pappa: ja.
Jeg: det var dagens spenning.

I baksetet igjen. På tur tilbake i tjukkeste rushtrafikk.
Mamma: det skulle jo ikke sne i dag
Pappa: hva?
Mamma: se, det sner jo
Pappa: ja, det sner
Mamma: det lyser gult der
Pappa: det er fritt for bensin
Mamma: vi må tanke.
Pappa: sprek bil det her. Det er sikkert femognitti blyfri
Mamma: nei, det er diesel. Hører du ikke det?
Jeg (på bensinstasjonen, lener meg ut av vinduet): DET STÅR DIESEL PÅ LOKKET
Pappa: gjør det?
Mamma (til meg) Han hører ikke at det er dieselmotor
Pappa: sprek bil det her. Trodde ikke det var diesel (tanker, vi kjører videre)
Mamma: 70, 70, 70
Pappa: ja, ja, ja
Jeg: han hører bare maset
Pappa: hva?
Mamma: hun sier at du hører bare når du blir mast på
Pappa: jeg hører ikke, men jeg skjønner hva det er på tonefallet
Jeg (undertrykker smilet)

Min pappa og min mamma er et uslåelig par. Den ene prater, den andre hører (ikke). Den ene kjører, den andre dirigerer kjøring, vær og føreforhold. (Helt uavhengig av at pappa sannsynligvis er en av de mest erfarne sjåfører du kan oppdrive i Troms fylke).

Og jeg sitter i baksetet og tenker på hvor morsomt det egentlig er å være 10 år i blant med en 37-årings ører.

Love you, familien Glum :-)

Summer plans

Toppmøte på SFO i dag. Boysen planlegger sommerens aktiviteter. Synes det høres steikanes bra ut. Jeg er spesielt begeistret for punktene "festing" og "strand". Aiai, for en sommer dette kan bli!

And I am a material girl

Litt rosablogging no. Jeg har fått det sååå koselig hjemme. Så koselig faktisk at jeg føler en ubendig trang til å vise det fram.

Jeg har aldri hatt noe talent for farger og innredning. Jeg misunner dem som er knallgode på arealplanlegging, lyssetting og smarte løsninger. Folk som får det fint og gjennomtenkt hjemme. I smug leser jeg slike blogger som Rannepia, som foruten å være et av de mest elskelige mennesker jeg kjenner, kan lage det utroligste ut av noen kvister og litt maling.

Min eneste erfaring med og preferanser for innredning er følgende:

• Jeg har bodd trangt og dårlig mange ganger
• Jeg misliker kunstige blomster
• Jeg liker kunst og må ha veggplass
• Jeg har flere bøker og filmer enn sko
• For mange ting gjør meg irritert og trøtt
• Jeg er ikke snobbete, men liker at ting er ordentlige
• Jeg liker funksjonell design: ting bør ha et formål. Ikke for mange nisser altså.
• Jeg liker ikke å måtte lete etter noe
• Jeg blir rotete i hjernen av å ha det rotete rundt meg
• Jeg foretrekker å ha det rent, men ikke sterilt (som mannen til min venninne H. sa det så treffende: "det skal se ut som om det bor folk her")
• Jeg skal eie ting; ting skal ikke eie meg
• Når man åpner en skapdør og får noe i hauet, har man for mye. Fretex neste. 

Disse prinsippene gjenspeiler nok hvordan jeg har det hjemme. Det er viktig for meg å trives i mitt eget hus. Hvordan andre har det, er derimot ikke så nøye. Jeg mener at stemningen i et hjem ikke avhenger av hvor fint og flott det er der. Det er menneskene i huset som avgjør om det er trivelig eller ikke. "Hjemmekoselig" er derfor et veldig relativt begrep og trenger absolutt ikke å ha noe med innredningen å gjøre. Jeg trives vel egentlig bedre med å bli tilbudt et par lester og et sprukkent krus med pulverkaffe enn et champagneglass med høy stett når jeg kommer inn døra hos noen. Hvis det sistnevnte inntreffer, kan jeg plutselig bli veldig redd for å gjøre noe galt og sosialt stigmatiserende.
 

Min nye hylle på badet. Jeg lette lenge etter den. Jeg ville ha noe som ikke tok plass, men samtidig kunne brukes til oppbevaring. Det måtte samtidig være noe som var så eterisk og lett at det nesten ga inntrykk av å sveve i luften. Jeg fant den på bokklubben min sine nettsider; det er egentlig en bokhylle.

Kommoden min i gangen. Her oppbevarer jeg all dill og dall det ikke er plass til på badet. Den heter Idun og er fra Fagmøbler. Kunstverket er "Who lives here?" av Anne Gundersen.

Det nye kunstverket mitt, Petter Thoen: "Wonder woman" er kommet og fått en god plass på veggen. Stakkars Bjørg Thorhallsdottir måtte vike for tøffere toner, men hennes Kjærlighetsanatomi fikk bedre lys en annen plass. Winn-winn-situation.

Yndlingslampa mi i stua. Jeg liker formen på den. Den gir et godt lys uten å skjære i øynene. Funnet på Bisa, en altmuligbutikk i mitt nærområde. Salgskupp.  

Sofabordet mitt. Handlaget på 60-tallet og arvegods. Jeg liker formen på det også. Dessuten liker jeg at noen har laget det med hendene og dreid bordbeina. Folk kunne liksom så mye før! Jeg har slipt det ned og lakket det. Med duk over sees ikke hakkene fra et langt og funksjonelt liv.

Yndlingskjolene på display. Jeg grublet mye over organiseringen av klærne mine, spesielt det som måtte henge og ikke kunne henges i skuff. Løsningen var snublende enkel: klesstativ fra Biltema.

Mitt nyeste prosjekt gjelder et par håndlagde stoler fra 1800-tallet, egenhendig berget fra huset til Far på Kviteberg. Stolene er i utgangspunktet laget slik at det ikke finnes spiker i dem, bare hånddreide trenagler. Mange, mange generasjoner har sittet på dem og drukket kaffe ved kjøkkenbordet, og nå er de mine med resten av slektas velsignelse. De er slitte og skakke og har mange lag med maling, men planen er at de skal bli funksjonelle og brukes hos meg. Jeg har levert dem inn hos en fagmann (pappa) for avstiving og oppretting, resten tar jeg meg av.

Et annet prosjekt er å ramme inn noen tekniske tegninger jeg fant under opprydning i bestemor sitt hus. Det er eksamensoppgaver fra den samme yrkesskolen jeg selv jobber på nå, laget på 60-tallet. De er så uimotståelig vakre og jeg vil gjerne ha dem på veggen. Jeg må bare fravriste dem fra eieren/eksamenskandidaten først.

Bilder kommer i neste rosablogginnlegg!

Men jeg lover å spare dere for cupcake-oppskrifter. Så galt blir det ikke.



       

We don't need no education

Nå bør vi vel for skams skyld ha litt skoleprat. Det er lenge siden sist.

For a start:: det gjøres stadig mer forskning på det som kalles ulike læringsstiler. Det vil si forskjellige  preferanser i henhold til hvordan man lærer noe. Man kan dele preferansene inn i ulike grupper:

a) de auditive: lærer ved å høre. Altså foretrekker denne gruppen prat og diskusjoner, muntlige oppgaver, forelesninger fra læreren - kort sagt er det mye bedre å snakke+høre seg gjennom et emne i stedet for å skrive noe særlig. Dette er gjerne kjeftsterke personer som alltid har noe de ville ha sagt, uansett emne. Disse personene erfarer sitt liv gjennom å snakke. Og snakke. Og snakke mer. Og når andre gjesper og ser på klokka, skjønner de ikke hva som er feil. (Kjenner mange der, ikke bare elever....)

b) de visuelle: lærer ved å se. Dette er mennesker som danner bilder i hodet for å få lærdommen til å sitte. De tar notater, skriver mye, liker tavleforelesning (for da kan de se skriften), assosierer utfra bilder og annen visuell stimuli. De liker filmer, fotografier, malerier. De er gode på kart og tabeller. De skisserer og tegner. Kort sagt, de må se noe konkret for å lagre det i hjernen. Disse personene prater muligens ikke så mye som de auditive, men det betyr ikke at hjernevirksomheten nødvendigvis er mindre. Kanskje tvert imot. Men når de snakker, tegner de med hendene og gestikulerer mye for å gjenskape den historien de forteller for å visualisere det de mener.

c) de kinestetiske: lærer ved å gjøre. Disse personene kan få det både vist og forklart, men det sitter ikke før de får gjort og erfart det selv, gjerne med kroppen og/eller hendene. Kinestetisk lærdom sitter når vi skal lære å sykle, gå på ski, gå på skøyter, kjøre motorsykkel eller kjøre bil. Eller danse, spille håndball, reparere biler og ta back-flip som Ailo Gaup. Denne måten å lære på sitter i kroppen og i fysisk bevegelse. Det må erfares via kroppen før det fester seg i hjernen.

Vi er alle en blanding av disse tre, oftest med en overvekt på den ene eller den andre kategorien. Skoleverket har i stor grad favorisert de to første læringsstilene: den auditive og den visuelle. Kort sagt: flinke elever er de som kan sitte i ro, høre etter og reprodusere det læreren sier og gjør. De kinestetiske elevene havner gjerne på yrkesfag eller idrett, der det er større sjanse for å bruke kroppen og/eller hendene. Det er vel ingen bombe å si at mange gutter sliter med de tradisjonelle læringsstilene. Men diskusjonen om et feminisert skolevesen (der jenter blir belønnet fordi de har større evne til å tie stille, ha finere håndskrift og forholde seg i ro åtte timer om dagen og følgelig ikke blir diagnostisert med, og medisinert for, trippelt ADHD) skal vi la ligge her. Den kommer tidsnok, og er her i noen grad allerede. Skal guttene henge med i kunnskapssamfunnet, må noe gjøres med undervisningsmetodene i den norske skolen. Det holder ikke lenger å dra til sjøs som 15-åring og la livet lære deg resten. Det blir ikke fagbrev av sånt. Knapt nok en dårlig skrevet NAV-søknad.              

Men la meg ikke svartmale. Jeg tenkte heller å si noen ord om en undervisningsmetode jeg benytter meg av i stor grad, nemlig den visuelle. Nærmere bestemt bilder og filmer. Det henger nok sammen med at jeg selv kan plassere meg ganske ettertrykkelig i den visuelle gruppen, fullbåren akademiker (og attpåtil jente) som jeg er. Men det er noen misforståelser ute og går:

I tradisjonell undervisning er filmvisning gjerne ansett som en salgs pustepause, der den hardt prøvede læreren kan gå å drikke kaffe mens elevene er oppholdt med et avslappende opplegg som ikke krever noe av dem. Det er nesten så popcornet kommer på bordet sammen med Converse-skoene. Nå skal vi slappe av, dere. Det er filmtid! Filmer brukes gjerne også når "ordentlig" undervisning går ut, som på slutten av skoleåret der alle har gjort unna den eksamenen de har blitt trukket opp i, pensum er ferdig, utearealet er rensket for søppel, koseturene og ekskursjonene ikke kan forvares faglig lenger, klasserommet er plukket rent og alle bare venter på ferien. Da blir det film, film og atter film. Elevene sitter som på en flytur til Australia og får blodpropp i leggene og sittesår av å se så mye film. Film er det vi griper til når det ikke er noe annet å gjøre.

I tradisjonell undervisning, altså. For "ordentlig" undervisning (det betyr den auditive og visuelle) betyr jo tavleforelesning, preussisk hardkjør, en lærer som snakker seg varm og engasjert, skriftlige prøver, pugging og disiplin og elever som sitter der som passive tabula rasa og skal være både takknemlige og forventningsfulle for å få lærernes kunnskap pøst inn i sine mottakelige hjerner. Damn, vi har jo ikke gått 10 år på universitetet for ingenting! If there comes a time to shine, it better be now. Læring skal koste. Det skal være et slit. Besteforeldre og foreldre forventer det ("ja, vi måtte pugge salmevers"). Samfunnet forventer det (Frp forlanger større disiplin i skolen). Næringslivet forventer det (det er så vanskelig å få tak i kvalifiserte lærlinger). Europa og verden forventer det (Norge scorer så lavt på PISA-undersøkelsene).

For å si som Hamlet: "something's rotten in the state of Denmark". Eller Norway. Ja, jeg har ikke løsningen. I de tretten årene jeg har jobbet i den videregående skolen, har jeg blitt slengt mellom ulike reformer og nye vidunderkurer som alle skulle gjøre susen. Not. En tid var det lærerne som var for dårlige. Neste runde kan det være foreldrene. Så er det skolebyggene som ikke kvalifiserer for den nye pedagogikken. Så kan det være at lærerutdanningen har skylden. Eller at ungdommen er for bortskjemte. Eller at den nye teknologen som Facebook tar oppmerksomheten bort fra undervisningen. Eller hva det nå er. Skole-Norge eksperimenterer hele tiden, men finner ikke ut av det. Mer teknologi? (Lærerne har for dårlig etterutdanning! Alle på kurs!) Mindre teknologi? (Lærerne har for lite styring i klasserommet! Steng Facebook!) Elevene leser for dårlig! (Gratis lærebøker til alle?) Elevene leser ikke lenger bøker! (Gratis I-pad til alle?) Klasserom er gammeldags! (Åpne skolebygg til alle?) Mobbing øker! (Bygge om til klasserom igjen?)


Men tilbake til filmene. Jeg bruker filmer mye i min undervisning. Og det er ikke bare for å slappe av. Det er for å utfordre, engasjere, provosere og noen ganger sjokkere. Jeg knytter filmen til det aktuelle temaet og gjør en stor grad av for- og etterarbeid. Hvordan presenterer man filmen? (Her kan man lære mye av skolebibliotekarene, de vet hvordan man kan vekke nysgjerrighet). Hvem spiller? Hvor mange Oscar-nominasjoner? Hvordan snakker de? Hvordan er kameraføringen? Symbolbruken? Hvordan ble filmen mottatt, kritikker?

På VG1 (norsk+engelsk) liker jeg å bruke filmer som Crash, Mississippi burning, The Queen, Bastøy, Ungdommens råskap, When we were kings, The Kings' speech, The social network  og andre filmer jeg oppfatter som ærlige og ikke for amerikaniserte. Dette er gode filmer som er egnet til å vekke nysgjerrighet og engasjement. På VG3 (norsk +historie) får de mer å tygge på: Sult, Pan, The Hours, Brent av frost, Viljens triumf, Frida, Gymnaslærer Pedersen og andre som ikke er så lett fordøyelige. Andre ganger ser vi på bilder: "Albertine", "Skrik", Jesse Owens som krysser målstreken, barn som blir brent av Napalm i Vietnam, Khrutshov som slår en manipulert sko i talerstolen.

Noen sovner under mine visninger. Andre får en gnist i øyet. Spørsmålet er: hvilke dører åpnes? Hvem søker videre, leser videre, ser videre - utvikler seg videre? Si det. Kanskje noen, kanskje ingen. I mellomtiden får vi bare eksperimentere videre.


PS: det er noe rart med bildet under. Ser du hva det er? (Hint: øret)

Edward Munch, 1895: self portrait with cigarette. 

Popart instead of Prada

Jeg har vært på kunstauksjon igjen. Jeg bygger på samlingen med Petter Thoen: Wonder Woman.

Tidenes oppkvikker i entreen! Yeah!

(Bilde lånt - eller faktisk kjøpt - fra fineart.no)

Limitless within my limitations

Jeg har nå blitt så gammel at når det kommer til radio, foretrekker jeg folkeopplysning på statskanalen framfor rop og skrik (bare avbrutt av enda mer rop og skrik i reklamepausene) på andre kanaler. Best liker jeg morrasendinga for Finnmark og Troms. Jeg håper alltid at det skal være min favoritt-morravert som har radiovakt når jeg står opp og kommer subbende ut på kjøkkenet med morgenkåpen knyttet skeivt og frisyre som Tina Turner i  1983. Det er noe med den gode og beroligende radiostemmen hans som lager en god start på dagen. Han småprater meg gjennom kaffen, havregrøten, matpakkene og sekkpakkingen med godt humør og tilsynelatende all verdens tid. De andre radiovertene er også flinke, det er ikke det. Men noen av dem er så kritisk opplagt klokka halv åtte om morran at det er som å spise frokost i skjæret av roterende blålys. Det framkaller nærmest hjertefeil i stedet for sjelefred.

En morgen var Per Mathias Høgmo gjest i studio. Leder for sølvgutan og klar for ny sesong. Han går for å være Tippeligaens mest litterære trener, og er etter mitt syn en svært likanes kar. Han snakket om hvordan man får folk til å prestere - ikke bare fysisk. Han legger også vekt på det som foregår inni hodet på folk. Det var interessant lytting.

I år har jeg idrettselever på alle trinn: både VG1, VGg2 og VG3. Det er en blanding av all slags folk med all slags bakgrunner. Idretten skulle ideelt være, og burde være, en arena der folk kan møtes på like vilkår, uansett bakgrunn. Der talentet teller, og ikke hvilket etternavn, legning eller hvilket opprinnelig morsmål man har. Noen lykkes, andre ikke. I engelskboka vår er det et stykke om Jesse Owens. Han lyktes. Owens gjorde rent bord under Nazi-lekene i Berlin i 1936. Det var Olympiaden Hitler hadde laget som et utstillingsvindu for den rene ariske rase. Ryktene forteller at Der Führer forlot lekene i sinne ettersom Afro-Amerikaneren Jesse Owens vant gull på henholdsvis 100 meter, i lengdesprang, på 200 meter og i 400 meter stafett. Snakk om å lykkes tross alle hindringer: hva må ikke en slik prestasjon ha kostet?

Tilbake til morrasendinga og Per Mathias Høgmo. Han forteller at han pleier å lese dikt for spillerne. Det er spesielt ett dikt han ofte trekker fram (her siterer han store deler av diktet, på brillefint og flytende Gratangen-engelsk) og det er diktet State of mind. Forfatter? Jesse Owens. La oss høre:


State of mind

If you think you are beaten you are.
If you think that you dare not, you don`t.
If you`d like to win, but think you can`t,
It`s almost certain you won`t.
If you think that you`ll lose, you`ve lost.
For out in the world you`ll find,
success begins with a fellows will,
It`s all in the state of mind.

If you think you are outclassed, you are.
You`ve got to think high to rise.
You`ve got to be sure of yourself, 
before you can ever win a prize.
Life`s battles don`t always go 
to the stronger, or faster man, 
but sooner or later, the man who wins,

Is the man who thinks he can.

-Jesse Owens- 

(Dikt og bilde lånt fra erlinghisdal)
      
Jaja. Og her satt vi med smørkrisa vår.

Neste gang jeg får lyst til å sutre og grine, klage og sipe, skal jeg rette meg opp i ryggen og framsi State of mind. Og så skal jeg framsi den en gang til.

Deretter bør problemet være løst, for å si det sånn.  

New Year's resolutions

• å fortsette å være den jeg er, til tross for omkostningene.
• å endelig klare å skrive et enten bursdagsbrev eller julebrev til min fostersønn Nizabira i Burundi
• å fortsette styrketreninga
• å bli kvitt et par uvaner, og NEI, røyking og vektnedgang er ikke blant dem

That's about it.

For hva skulle jeg egentlig ville forandre?

• jeg har helse, hus og jobb
• jeg har et barn som er harmonisk og friskt (og som vil ha matteprøver og regnestykker i stedet for godnatteventyr)
• jeg har foreldre som er i live og støtter opp om mitt minste krumspring
• jeg har et givende arbeid
• jeg har gode venner
• jeg er voksen og ta mine egne avgjørelser

Nei, hva mer kan man ønske?

Godt nytt år.

Om å få hjertet på plass

I morgen får jeg se gluntebanet mitt igjen. Trippelt god jul og hallelujah. Da får jeg endelig hjertet mitt på plass.

Å få hjertet på plass er et uttrykk pappa brukte da vi i yngre år dro på sommerferie og måtte etterlate katta vår til matskål i garasjen, en snill nabogutt, aggressive villkatter og ellers sitt eget noe tvilsomme overlevelsesinstinkt. Etter å ha kjørt Sverige og Finland på kryss og tvers, var det alltid et høydepunkt å begynne og nærme oss hjemmet og lure på om Pusi (og senere Lille Dotten) var hjemme for å ta oss i mot. Det gikk aldri lang tid før katta kom springende fra sitt tilholdssted, og etter en tilmålt straffetid med å snu halen til oss og være tilstrekkelig fornærmet over at vi hadde forlatt den, kunne vi spore en ekte og utilslørt glede over at vi var hjemme igjen. Det betød kløing bak øret, soving i stolen, fløte i skåla og flokken tilbake. Da hadde katta fått hjertet på plass, ifølge pappa. Med andre ord en følelse av at ting hadde vendt tilbake til sitt normale jeg og tryggheten var gjenopprettet.

Før jul kjørte jeg gluntebanet mitt til julefeiring med for meg fremmede mennesker. Med profesjonell mine og ferdigpakket bag. Inneholdende den vanlige oppakningen av inneklær og uteklær, utstyr for både regn og sne, hagl og torden og det som ellers måtte inntreffe av metereologiske fenomener. Samt de julegavene som hadde ankommet min postkasse adressert til han. Etter å ha vinket farvel, pakket jeg selv min egen bag og dro til Spania for å utholde tomheten i hjertet mitt. Der utfoldet jeg meg i selvrealisering, leste bøker, tok hudpleie, aromaterapi og koste meg glugg i hjel med forskjellige luksusaktiviteter verdig en hardt arbeidende alenemor med krevende jobb og formidabelt søvnunderskudd. Men uansett vel fortjent kos: hjertet var ikke på plass.

Vel hjemme leste jeg at politimester Truls Fyhn var død. Forøvrig en person jeg lenge har hatt stor respekt for. I høst leste jeg et portettintervju i Nordlys der han blant annet kommenterte sin egen oppvekst. Han sa ting som: "ingen av oss kom fra skilsmissehjem." Journalist Torkil Emberland, som jeg forøvrig også har stor respekt for, spurte: "så du mener det var bedre å vokse opp da enn nå?" hvorpå Truls Fyhn svarte: "utvilsomt".

Utvilsomt.

Med forbehold om å feiltolke politimesteren, tror jeg at jeg forstår hva han mente. Det er ikke bare trusselen om narkotika og dataspill som truer den oppvoksende slekt. Det er å ikke ha hjertet på plass. Hva er det vi egentlig gjør mot våre delte barn? Vi voksne er profesjonelle og demokratiske. Vi deler og avtaler; en jul hos meg, en jul hos deg. Denne julen skal du feire med....eh, jeg vet ikke helt. Men de er sikkert veldig hyggelige. For den som står i midten med en velbrukt bamse under armen må det hele føles veldig forvirrende, uansett gode intensjoner og underskrevne avtaler.

Jeg tror jeg vet nøyaktig hvordan katta vår følte det. Og samtidig hvordan gluntebanet føler det. Ikke minst vet jeg nøyaktig hvordan jeg føler det hver gang jeg overleverer bag og barn og sier "ha det godt". I den bagen ligger hjertet mitt. Når han er tilbake, er også hjertet mitt på plass. Flokken min. Uansett hvordan man vrir og vender på det, regner på prosenter som sier 50/50, 60/40 eller 30/70, er våre dagers fordeling av barn er gedigent sosialt eksperiment som jeg tror vi ikke har sett rekkevidden av enda. Barn og foreldre uten hjertet på plass. Jeg vet at man intellektuelt sett ikke skal blande inn biologiske faktorer og favorisere moren på delte barn, men det føles rett og slett ikke riktig å gi fra seg det barnet som har bodd inne i kroppen min så lenge, om så bare for en kort tidsperiode. Jeg blir urolig og rastløs av det; ja, hjertet er rett og slett ikke på plass.

Heldig er jeg som kan komme til et hjem i takt med seg selv. Som har en snill pappa som henter meg, en snill mamma som koker pinnekjøtt, en snill bror som bringer meg til mine utenlandsreiser. Et rom som venter meg, vante omgivelser der jeg kan være akkurat den jeg er født som og agere som akkurat det. Min kjærlighet og lojalitet er ikke oppsplittet og delt i flere parter.

Jeg vet ikke. Men noe sier meg at vi er i ferd med å begå en stor tabbe. De fleste skilsmissebarn vil helt sikkert klare seg fint og bli samfunnsnyttige borgere når de legger bamsen fra seg. Men til hvilken pris? Hva er omkostningen? Det tror jeg ikke vi har sett enda.

Tror jeg må få meg en katt.

                 

Skammens barn

I et gammelt skolebibliotek finnes så mangt. Som gamle, utdaterte bøker langt inni en hylle der den moderne tida og digitale registreringssystemer ikke har rukket fram ennå. Der fant jeg, en hyllesnuser av rang,  dokumentarromanen Skammens barn av journalisten Veslemøy Kjendsli. Utgitt 1986. Forlag: Metope. Når jeg ser på det gammeldagse registreringskortet bakerst i boka, har den ikke vært utlånt siden 1994. På høy tid den fikk seg en luftetur altså.

Skammens barn handler om den voksne kvinnen Turid. Alt er vel og bra, inntil den dagen foreldrene forteller at hun er adoptert. Hun er et resultat av et møte mellom en norsk mor og en tysk far, unnfanget under den andre verdenskrig. Forskjellige omstendigheter, uklart hvilke, gjør at ingen av foreldrene kunne ta sitt ansvar. Hun får vite at hun kommer til adoptivforeldrene da hun er seks år. Hun kan ikke huske noe av sin tidligste barndom. De første seks årene er visket ut, borte fra hukommelsen. Hun vet ingenting om seg selv fra denne perioden, har ingen papirer eller bilder som kan fortelle noe om hvordan og under hvilke omstendigheter hun kom til verden. Ettersom årene går, får hun et stadig sterkere behov for å vite. Hun kontakter flere instanser, men ingen kan hjelpe. Til slutt kommer hun i kontakt med journalisten Kjendsli, og etterforskningen kan begynne for alvor.

Vi er alle et produkt av arv og miljø. Hva som teller mest av disse to komponentene, er en evigvarende diskusjon som har pågått siden tidenes morgen og vil fortsette i uoverskuelig framtid. Men faktorene er der; arv og miljø. Miljøet er lett å kartlegge. Men arven? Det blir verre, spesielt den genetiske. For Turid blir behovet for å vite hvem hun egentlig er, et akutt spørsmål da hun skal gifte seg og stifte sin egen familie. Hva ligger i genmaterialet hun skal gi videre til sine egne barn? Er det kreft? Disposisjon for sinnsykdom? En bestemt øyenfarge? Hun må vite det.

En okkupasjonsmakt legger alltid igjen høyst levende bevis på sin tilstedeværelse. Blant annet blir det alltid barn av det. Bare ni måneder (faktisk) etter at Tyskland okkuperte Norge i 1940, kom det første beviset på fraternisering med fienden. I løpet av de fem neste årene, altså så lenge okkupasjonen vedvarte, kom det hele 9000 bevis til. Ni tusen barn. Det er ganske mye, tatt i betraktning folketallet på den tiden. Tatt i betraktning hele greia, egentlig.

Under krigen ble ikke de norsk-tyske barna betraktet som en skam. Tvert imot, de ble regnet som en spydspiss i det germanske riket og samkvem mellom norske kvinner og tyske soldater ble nærmest oppmuntret av regimet. Formålet var selvsagt å produsere så mange som mulig av den rene ariske rase (til bruk for senere formål kan man gå ut fra.) Et dokumentert sitat av Heinrich Himmler underbygger dette: " Ich habe wirklich die Absicht, germanisches Blut zu stehlen und zu rauben, wo ich kann." Oversatt blir det noe sånt som "Jeg har absolutt til hensikt å stjele og røve germansk blod der jeg kan finne det." Hyggelige greier.

De norske kvinnene måtte, i likhet med andre kvinner i okkuperte land, gjennom detaljerte slektsgranskingsskjemaer for å kartlegge renheten av blodet. Livets tilfeldigheter vil at jeg har et sånt skjema i mitt eie, beregnet for norske forhold. Som forventet er det tysk grundighet over det hele. Det er lesning til å få både ett og to reale grøss av. Det første og viktigste formålet er å få på det rene om det er jødisk blod i slekten på morssiden. Det andre er å få klarlagt hvorvidt det befinner seg samiske gener der. Veeeeldig lett å benekte i Nord-Norge, liksom. Jeg tenker at det var flere enn en som krysset "nei" i total selvfornektelse der. Men kanskje de trodde det selv? Fornorskingsprosessen hadde kommet langt på dette tidspunktet.

Tyskerne kunne organisere seg: de førte arkiv og opprettet avdelinger for det meste. Når det gjelder de norsk-tyske barna, var det spesielt organisasjonen Abteilung Lebensborn mødrene kom i kontakt med. "Born" betyr på tysk noe i nærheten av "kilde". Avdeling Livskilde altså. Det forteller jo litt om hvordan regimet betraktet de ni tusen barna som kom til verden under okkupasjonen. Abteilung Lebensborn kunne bistå med økonomisk hjelp, fødehjem og også barnehjem for de mødrene som av ulike grunner ikke kunne beholde barna hos seg. Men de fleste mødrene valgte nettopp det: å beholde barna hos seg. For mange betød det å bite tennene sammen etter krigen og utholde skammen, det levende beviset på hva de hadde foretatt seg under krigen. For noen betød Abteilung Lebenborn en desperat utvei, en sjanse til å bli kvitt skammen og dermed barnet. Skrev de først under adopsjonspaiprene, skrev de samtidig under på at regimet overtok barnet og dermed muligheten til å se det igjen. Dette hendte med Turid. Den biologiske moren overlot henne til organisasjonen, og Turid ble bortadoptert til en tysk familie.

Etter krigen tok myndighetene i Norge seg god tid. Det var mange skyldspørsmål som skulle behandles. For eksempel om vår internasjonale Nobelprisvinner og (til da) store store stolthet Knut Hamsun skulle betraktes som tilregnelig eller ikke. Først i november 1947 vedtok Stortinget en proposisjon som omhandlet de norsk-tyske barna som var ført ut av landet (det vil si bortadoptert av Abteilung Lebensborn.) Det ble besluttet å hente disse barna hjem igjen. Turid ble hentet fra sin tyske adoptivfamilie, ført hjem og på nytt adoptert av en norsk familie. Da hadde hun rukket å bli seks år gammel. En barndom tapt.

Dette med krigsbarna har alltid interessert meg. En ting er at det er av personlig interesse. En annen ting er håndteringen av denne saken, dette skyldspørsmålet. Det sies at et samfunn kan måles i hvordan det behandler sine svakeste. Jo, takk som byr. Det norske samfunnet var ikke snauere enn at det klippet håret av mange av sine kvinner og mobbet og terroriserte barna deres. Sånn FLAKS at vi kan skryte på oss helter som Max Manus og Jan Baalsrud (og dessuten alle de som gjorde de rette valgene under krigen.) Historien skrives, som alle historielærere vet (også jeg), av seierherrene. Av de som utholdt Grini og Rinnan, avlyttet fienden og gjemte seg i huler, syklet med gjemte beskjeder og satte livet på spill for det gode sak. Resten er det merkelig stille om.

Men de lever jo. De er jo her. Krigsbarna er de levende bevisene på historien. Ni tusen av dem. Vi har dem som fedre, mødre, onkler, tanter, brødre, søstre. Med både den arven og det miljøet de bærer med seg. Ett poeng synes jeg det er viktig å få fram: å være krigsbarn, å ha tysk far - det kvalifiserer ikke automatisk til et nervejaget, alkoholisert taperstempel. Selv om statistikken viser at mange av medlemmene i organisasjonen Rettferd for tapere kan vise til nettopp en slik bakgrunn. Men det må ikke være slik. Mange av de krigsbarna jeg kjenner til, har klart seg bra. De har vært, og er, en ressurs for sine lokalsamfunn. Kanskje møtte de en lærer som innprentet dem at de var akkurat like god som de andre. Kanskje hadde de en mor som ikke lot seg knekke av skammen. Kanskje hadde de en indre stemme som fortalte dem at de ikke skulle la seg mobbe i hjel. Det er mange slike eksempler på at krigsbarn både ble akseptert og respektert av sine lokalsamfunn.

Skammen er egentlig dette: å la et oppdemmet behov for hevn gå utover noen uskyldig fødte barn som ikke kunne forsvare seg. 


Det er en skam. 

Egendefinert jul

Nå er tiden der jeg ideelt sett skulle blogget og stolt dokumentert med bilder hvor mye jeg har bakt, vasket og på alle interiørfiffige måter dekorert til jul. Der jeg hjertesukkende og stortrivende i martyrrollen kunne fortalt at jeg har sittet oppe flerfoldige netter og pakket bittesmå adventsgaver til hundrevis, for ikke å si tusenvis av kroner slik at barneøyne kunne tindre også i år.

Men nei.

Desember (og januar) er mine hardeste arbeidsmåneder med heldagsprøver og retting, terminkarakterer og fagsamtaler til the bitter end. Overskuddet er fitten drage, og det siste jeg orker å mislykkes i er kornete pepperkakedeig og skakke julekort. Glunten er oppdratt med svibel fra Rema og en rask runde med støvsugeren - så er det jul. I år er han ikke hjemme en gang, så det blir så som så med motivasjonen for pepperkakehus og Den Store Familielykken. Det er ikke alle som er svinebundet av juletradisjoner av forskjellige årsaker, og den kategorien tilhører jeg. I mange år har jeg hatt et stadig sterkere ønske om å rett og slett stikke av fra hele greia, og i år gjør jeg det.

Så uendelig befriende.

Stoltenberg sa: mer åpenhet, mer demokrati. Jeg tolker det dithen at jeg kan definere min egen jul. Hva er jul uten noen å lage jul for? Noen fridager fra jobb som må passere på ett eller annet vis. Jeg vil gi en stemme til de som er til overs i jula. Som stilner noe av når det litt smertefulle og forventningsfulle spørsmålet kommer: hva gjør du i jula? 

Jobber? Sitter med hendene i fanget som en annen Brigdet Jones (men uten Mark Darcy) på pikerommet? Er på arrangement for enslige og ensomme i regi av Røde Kors? Ser på TV med kinamat? Eller....

innser at det er en verden der ute, som bør sees og oppleves, og med en liten flybillett både kan nytes og utforskes?

Ja takk til det siste.

Jeg får si som min kloke bestemor: pinnekjøtt og jul (eller andre livsnødvendigheter som man oppdager ikke er livsnødvendig likevel - eller egentlig hva som helst som lett kan erstattes) ræk ikke av. Det betyr: pinnekjøtt finnes, også utenom jul. Lys kan tennes, også i februar. Gaver kan man gi hele året. Budskapet i evangeliet har man bare godt av å tenke på mer enn en gang i året. Så sant, så inderlig sant.

På tampen noen tips til min kategori:

• Kjøp ferdige kalenderting. Ikke pakk inn! Jorda drukner i papiravfall, og julepapir brenner dårlig.
• Ikke bak, lek: legg deg strak på golvet og bli et fly, båt eller hva som helst. Barn synes det er mye artigere enn sukker. Det er juleverksted nok på skolen og SFO.
• Ikke lid når du ikke må! Reis vekk og drikk masse vin midt på blanke formiddagen. De flinke husmødrene der hjemme vil misunne deg i skjul når de tror ingen ser dem.
• Bestill ferdig innpakkende julegaver på Internett. Gå for luksus, ikke fornuft.
• Heng noen kuler i den store grønnplanten: hvor står det at det må være grantre?
• Spill Jussi Björling og gi beng i alt annet
• Se Love Actually og nyt lyden av British English
• Gå i morgenkåpe til langt på dag og nyt at det ikke er du som koker pinnekjøttet          

God jul! Vi sees ikke på 2. juledagsfest!

Om barmhjertige gjerninger og gryende triceps

Man får så mange forskjellige henvendelser her i livet. De fleste som henvender seg til meg med et ønske om hjelp, vil som oftest at jeg skal lese ett eller annet for deretter å si hva jeg synes om det. Jeg er derfor konsulent på et manus som skal utgis i nærmeste framtid.

Jeg har vært konsulent på manus en gang før. Jeg kjente ikke forfatteren, men ble smigret av henvendelsen. Jeg bestemte meg for å ta utfordringen og takket ja. I ettertid ser jeg at jeg kanskje ikke gjorde all verdens god jobb. Jeg innså nemlig for sent at jeg egentlig hadde altfor mye å gjøre i den jobben jeg hadde på daværende tidspunkt, pluss at jeg hadde et privatliv som ikke akkurat artet seg som en lettbent dans over liljekonvaller akkurat da. Men hva gjør man ikke for smiger og noen tusenlapper? Jaja. Hadde jeg vært en mann, hadde jeg nok ikke ofret dette en tanke. Men perfeksjonisten i meg skjærer fortsatt tenner enkelte ganger over denne erfaringen.

Ikke desto mindre er jeg nå konsulent på nytt. Nå er jeg jeg mer sikker i min sak. Det er faktisk ganske gøy å stryke og rette og holde på. I tillegg skal jeg skrive en profesjonell konsulentuttalelse som skal tillegges vekt i manusets videre framtid. Jeg, en profesjonell konsulent! Haha. Hadde jeg vært mer kynisk og hardhjertet, kunne jeg opprettet et enkeltkvinnesforetak og tatt inn penger på det eneste jeg vet jeg kan: lese og vurdere andres tekster. I alle fall hvis nøden hadde drevet meg til det. Men foreløpig lever jeg godt i min offentlige stilling og får meg ikke til å sette en prislapp på min egen kompetanse. Man hjelper jo der man kan, gjør man ikke?

I alle fall når fortvilte elever som strøk i fjor henvender seg med en tynn privatist-bønn om hjelp. Ofte får jeg slike henvendelser: kan du hjelpe meg til eksamen? Hvordan skal jeg gjøre for å få det f***** vitnemålet og komme meg videre? De som spør, er ikke elever jeg har hatt selv. Jeg har hjulpet søskenbarn, andres barn og i framtiden muligens eget barn. Ofte er det ikke store justeringene som skal til. Men det kreves et trent blikk for å tolke læreplaner og vurderingskriterier og forstå den sammenlagte greia. Og det blikket har jeg. I denne sammenhengen står som oftest selv de mest ressurssterke og velutdannede foreldre maktesløse, og jeg klandrer dem ikke. Å forstå hva Utdanningsdirektoratet til enhver tid vektlegger gjennom politiske reformer og pedagogiske (i teorien geniale) skrivebordstanker, krever sannelig sin kvinne i våre dagers kunnskapssamfunn.

Så jeg hjelper. Til gjenytelse har jeg fått blomster, rødvin, kort, klemmer og noen ganger tårer. Det er lønn nok. Jeg er oppdratt til å hjelpe til hvis man alt er så heldig at man kan hjelpe til. Det er en sosial plikt, og har ingen pris. Jeg vet selv hvor mye jeg verdsetter å få hjelp: flyttingen til mitt nye eldorado i sommer ville aldri latt seg gjennomføre uten mine foreldre og min gode venninne H. De bar, skrudde, kjørte, vasket, pakket og sjauet for meg - aldeles gratis. Kun for å hjelpe. Kun fordi de ønsket meg vel og er de gode menneskene de er.

Over til noe annet.

Det siste året har jeg med forferdelse fulgt min egen kropps forfall i speilet og innsett at jeg med stormskritt nærmer meg 40. Ja, det gjør jeg. I samme slengen har jeg også erkjent at der det tidligere var nok å ta en øl og tenke sporadisk på at alderen gjør sitt, ikke holder som treningsmotto lenger. Inspirert av råsterke kvinner som Gudlabadne og Senpai Elisabeth, har jeg derfor i hele høst ført en lavmælt, men innbitt kamp mot vektene på treningssenteret. Jeg er nemlig så heldig/uheldig å bo tvers over veien for nevnte treningssenter. Fra tidlig morgen til sent på kveld kan jeg med andre ord stå i stuevinduet mitt med kaffekoppen, helg som ørk, og se folk løfte, løpe, pese og presse seg til blodårene står som angrepsklare kobraslanger i tinningene på dem. Helt frivillig. Er det rart man blir påvirket?

Jeg har videre skjønt at for damer på min alder er det kun en ting som gjelder: tung styrketrening. Det er artig med zumba og høy partyfaktor, bevares. Aerobic med krevende kombinasjoner gir både god trening og hjernetrim på toppen. Men ingenting slår den seige, gørre, tunge, melkesyrefremkallende sirkeltreningen som verken framkaller smil eller dopamin. Desverre. Det er så lett og forlokkende å synke sammen i sofaen (og  ryggraden) med rødvinsglasset og overse sin egen dårlige holdning og fiskebolle-triceps. For det kunne man jo gjøre når timeglasset sto nærmere 20 enn 40, og ingenting kunne være fjernere enn tanken på tapt spenst og styrke.

Jeg hater styrketrening. Jeg haaaaater det. Det er tungt, det er kjedelig og framkaller bare rødsprengt fjes og kvalme. Jeg er definitivt ikke typen til å gnage asfalt i mørke høstkvelder og ta armhevinger hjemme på stuegolvet. Så motivert, asketisk og selvplagersk kommer jeg aldri til å bli. Men: jeg kan møte opp en plass, ta instruksjoner og bli trent av noen med større viljestyrke enn meg selv. Så da gjør jeg det. Og det virker! Til og med for meg, som har minst 10 kosekilo for mye, potensielle kolslunger, kranglete rygg og dårlige knær. I det siste har jeg til min forbauselse registrert at min tidligere homo sapiens neandertalus- holdning har beveget seg i retning av en mer homo sapiens erectus - holdning. Ikke verst bare det. Forsetter det slik, når jeg kanskje det fullkomne stadium av homo sapiens sapiens. (Som er det stadium de fleste andre befinner seg på, men det er en annen sak): Treneren min skryter av meg og sier jeg har hatt fantastisk framgang (når det gjelder vekter, heter det framgang, må vite). Jeg for min del er bare glad for at jeg nå kan klare triceps-øvelsene uten å se stjerner og planeter og måtte gå ned trapper baklengs (slik jeg måtte i begynnelsen.)

Oppsummering: gjør gode gjerninger og tren tricepsene, så går det deg godt her i livet.

Noe sånt.  

                   

Sweet child of mine

Nylig sto dette å lese på et forseggjort kort:

"Kjære mamma.
Jeg elsker deg åver alt på jord får du er fin".

For ikke å snakke om et omhyggelig formulert notat jeg måtte henge opp på arbeidsplassen min til trøst og inspirasjon for forhatte mandager og andre ulidelige situasjoner:

"Kjære mamma.
Jeg elsker deg får du er fin og smart men mest tøff". (Stemmer veldig bra forøvrig).

Jeg skatter disse uforbeholdne kjærlighetserklæringene fra en 7-årings perspektiv svært høyt. De uttrykker noe slikt som: jeg setter pris på at du du gir meg havregrøt hver morgen, kos når jeg går i svart, trøst når jeg har mareritt om natten og for at du legger frem ren bukse hver dag før jeg går på SFO. Ikke minst verdsetter jeg at du hjelper meg med leksene slik at jeg suger til meg alt mellom himmel og jord under din kyndige og kompetente lektorale ledelse". 

Jeg skatter dem høyt, fordi om 10 år vil det sannsynligvis lyde:

"Din bedritne kjerring.
Tru bare ikkje at du får mæ til å spise frokost. Gje faen i å klemme mæ. Våg ikkje å komme nær romdøra mi, særlig ikkje om natta. Klærne mine bestemme æ SJØLL!! Og forresten har æ ikkje lekse."

Akk ja. Hvor lenge var Adam i Paradis?
Jeg gruer meg til den dagen jeg er ute. Det vil skje fortere enn jeg aner. Kjipe greier.

Inntil da får jeg bare nyte all den innflytelse jeg måtte ha -

  

Dubliners

For en stund siden kom jeg endelig til Dublin. Det tok en hel kvinnealder før jeg endelig fikk reist dit og sett the town I know so well, uten noensinne å ha vært der - men alltid ønsket meg til.

Gjennom årene har jeg utviklet et nært og varmt forhold til Irland generelt. Jeg har lest James Joyce. Og Oscar Wilde (alle som ikke har lest Oscar Wilde, lever et fattig liv. Mener nå jeg). Jeg har ventet på Godot med Samuel Beccket (der går man derimot ikke glipp av så mye). Selvfølgelig har jeg hørt på Dubliners og  U2, og glemmer aldri konserten med The Pogues på Roskilde-festivalen i min ungdoms yngre steinalder. Jeg har til og med hørt på Sinead O' Connor i hennes mest skallede periode (litt) og Cranberries (bittelitt). I ungdommen var endatil en av artighetene for meg og andre likesinnede særinger å herme og perfeksjonere irsk uttale, ord og vendinger. (Og skotsk. Og Eastenders-engelsk. Og BBC-engelsk. Kort sagt, så mange britiske aksenter som mulig). Det eneste irske jeg derimot kan spare meg for, er Riverdance og Ronan Keating. Ikke et ondt ord om disse to fenomenene, men da velger jeg heller jenka på julebordet og den forseggjorte hulkingen til Kjell Elvis.

Men jeg hadde altså aldri vært i Irland. Until....

I popped the question til min venninne H. Hun er av den fabelaktige beskaffenhet at hun med lett hjerte kan etterlate mann og barn til hungersnøden foran brødboksen og selv dra ut i verden når eventyret kaller. Og det uten å kontrollringe hjem tre ganger pr. dag. I tillegg er hun en handlingsorientert og løsningsorientert kvinne, en glimrende humorist med stort imitatortalent samt en kartleser av Guds nåde. Hun kan også tenkes å medbringe paraply og ekstra jakke. I alle fall universal-adapter. Og sannsynligvis et ekstra kredittkort som reserve.

 Med andre ord en drømmepartner på reise.

Jeg derimot har en tendens til å tulle meg vekk, holde kartet feil vei og bli utålmodig, men det skal sies at jeg finner alle puber som en sporhund. Jeg har også ansvar for reiseguide og reiserute, samt nødvendige billetter, papirer og klokkesletter. I tillegg har jeg gjerne noen forslag til aktiviteter og utflukter. Ellers medbringer jeg stort sett pass og godt humør.

In short: grunnarbeidet er min jobb. Det å komme seg dit, hvordan, når og via hva. Vel framme tar min venninnne H. over mesteparten av ansvaret og den daglige driften, og jeg kan tulle meg videre inn på nærmeste pub, ansvarsløs og uskyldig som et barn. På reise er vi derfor godt samkjørt og et overraskende slagkraftig team vil jeg si. Det er grunnen til at jeg veldig gjerne spør henne hvis jeg vil noe sted og ønsker selskap på turen. Det skader absolutt ikke at hun er i stand til å gjøre selv den lengste og gørreste flytur til en sammenhengende latterkrampe med silende mascara som resultat. Det hender jeg går inn på flyet som meg selv, og kommer ut igjen som en annen Hank von Helvete. Totalt utflirt og utkjørt, men glad og forventningsfull med flere eselører i den nye reiseguiden.

Vi har som det fremgår veldig flotte og minnerike turer. Under følger noen glimt fra vår siste tur - on the rocky road to Dublin, one-two-three-four-five!    

Verdammte SAS hadde kansellert flyet vårt til København, men sendte oss heldigvis via Frankfurt til Dublin. I Frankfurt møtte vi mester Goethe i loungen, og jeg fikk gledesstrålende repetert grunnfagsfølelsen fra Unge Werthers lidelser. 


  

Vel framme i Dublin så vi en dag en rekke eldre kvinner med en svart flekk i panna. Vi undret oss på hva dette kunne være godt for, til vi fikk forklart at å klatte aske i panna var en måte å markere Ash Wednesday (askeonsdag) på. Spooky greier. De så nifse ut.

  
En litterat krysser sine spor: James Joyce-museum! Hvem som skjeler mest her, er ikke godt å si.

Det føltes som en belønning å endelig stå face to face with the artist as a young man. Ikke minst på grunn av mine tapre, men fåfengte forsøk på Finnegans Wake. Jeg har til gode å treffe noen som har lidd seg gjennom den boka fra perm til perm. Det er umulig!

Vi besøkte en skikkelig sakral pub. Den hadde tidligere vært en kirke, men var nå omgjort til spise- og skjenkested, sannsynligvis med mange flere besøkende. En idé for Lyngen menighetsråd? Ikke det, nei.

Temple Bar, Dublins eldste pub og turistfelle nummer en. Den har eksistert siden noen kom på å brygge øl i Irland, og det er virkelig lenge siden. We paid our respecful visits for så å forsvinne rundt hjørnet og ta øl i en mindre stressede omgivelser.

 
En litterat krysser sine spor, part II: at last! Endelig nærkontakt med Oscar Wilde. Det var egentlig ikke lov til å ta bilde, men fristelsen ble for stor. Som mesteren selv sier: I can resist anything but temptation.

A draught of Guinness. Godt er det ikke, men ned skal det - selvfølgelig. Man er da i Irland. En uskyldig forbipasserende var så snill å ta bildet for oss.

Det gikk meg aldeles ikke hus forbi at i Irland feier man kvinnedagen på en skikkelig måte. Det ble markert overalt i det offentlige rom. Slik skal det være! Et tvungent, surt og halvsarkastisk "gratulerer med dagen" (les: dokker har det altfor godt) fra norske mannlige bekjente blir ikke det samme etter dette.

Et besøk på Trinity College måtte til. Det er en av de eldste og mest respektable utdanningsinstitusjoner i den vestlige verden. Her har alle de store studert. Bare å få rusle rundt her førte til en drastisk økning i IQ, det er jeg sikker på.

Så hva skjedde ellers? I tell you: mye. Men nå som jeg bor i et militært område, velger jeg å bruke et militært uttrykk: det som skjer i felten, blir i felten. Når vi bare får samlet sammen gryn nok, er Roma eller Paris neste mål. Oh Yeah!

Watchman, what of the night?

I går satt jeg og prøvde å formulere et blogginnlegg om den siste tidens uhyggelige voldtektsbølge i Oslo. Men jeg fant ikke ordene, jeg var for opprørt. Jeg skulle ønske at alle kvinner hadde en automatisk innebygget Lisbeth Salander inne i seg som ble skrudd på i gitte situasjoner.

Imidlertid finnes det andre som kan skrive. Senpai Elisabeth har uttrykt nøyaktig det jeg føler om denne saken. Les no!

Real men don't rape.